Starten på ein ny verden

Me ser svære fjell ved Alpene, glimt av øyer i Middelhavet, og kystlinja til Afrika. Det er sand å sjå. Frå blå himmel til rosa. Plutselig var alt mørkt. Dette er afrika- time. 

Ein herlig temperatur møtte oss når me tok dei første skritta ut på den eventyrlige øya. Inne på flyplassen møter det oss ein nesten ulevelig varme, med ein kø som nesten ikkje går fram. Ja, tolmodighet er noko me må lære oss! Utanfor står gassarane klare til å hjelpe oss med bagasjen, i håp om å få nokon kroner for det.

Ved å kjøre gjennom humpete, smale sandvegar, kjem me til Sabotsv Name Hana der me skal bu. Alt var stille når me kom fram i tolv- tida om kvelden, sjølv om det bur andre ungdommar der. Bare bjeffing. lyd av gresshopper og andre snåle lydar var tonar som gjentok seg igjen og igjen før me sovna inn under himmelsenga, med andre ord myggnettet som det også går an å kalle det.

 

Første dagen i Sabotsv Namehana, var dagen for å sove frampå. Kokka seks vakna me opp av eitt heilt lyst rom, gjess som skvaldrar, og folk som sprang i korridorane. Lysvakne. Me byrjar å skrattle når me ser kva klokka er. Folk er i full sving, barna leker og foreldra jobbar. Fanging av høner, og litt av kvart. 

Ein vakker solskinnsdag skulle me sitte oss ute i den ydilliske hagen vår for å lese. Me satt oss i den andre enden av hagen enn gjessene oppholdt seg på. Men eg spretter opp nesten med det same, og hyler til. Gåse- mora kjem i den farta mot meg, biter og klenger seg til meg for å skubbe meg vekk. Ja, eg trur me må jobba litt meir for å behalde venskapet som me trudde me hadde !


Her er gjessa i sin fine morsrolle.


Mitt eige lam i hagen, som eg alltid har ønska meg sidan eg var liten.

Livet i sentrum av Sabotsv Namehana var ein god miks av plystring, tuting og bode-snakk. Mødre kom gåande med ammande spedbarn, kurver på hovudet og fulle sekker av salsvarer. Barn gjekk hand i hand i uniform, sprang og hoppa som barn skal gjera. Men me såg også barn som arbeida og var fulle i gjørme, med seriøse fjes og fillete kler. Folk såg enten ned eller såg veldig på oss når me gjekk forbi. Og nokre haldt på å krasje med alt dei hadde i henda sine. Nokon smilte og vinka, mens andre var seriøse. Alle med ein bakgrunn som me ikkje kan tenkja oss til. Sandet gater, og høyr; der kom torneveret, og det varte ikkje lenge før det starta å torna også. Og tru det eller ei, dette var den første dagen med regn dette året!! Bringer me ikkje lykke?  

Varme dagar der ein held på å svette vekk, til plutselig regn og overskya er heilt normalt, men det pleier aldri å komme så tidlig på året. Eg har heller aldri sett så mange rare kombinasjonar av regnhette: badehette, posar, planker er nokon av dei kreative forslaga.

Engelsk- klubben

07.10.11. var første kveld ved engelsk- klubben. Alle reiste seg opp når me kom inn, me var litt seine... Litt pinelig, men dei var så glade for at me kom, sjølv om me øydela samtalen. Dei flytta seg bak og laga plass til oss i ringen, og byrja med ein presentasjonsrunde. Småe barn kom inn innimellom kviskra og fnisa. Ungdommane var svært beskedne, men etter kvart gjekk samtalen igjen. Før me gjekk måtte me ta ein helse runde på alle samen. Dette er vanlig å gjer før ein går. Ein hærlig gjeng som me gleder oss til å bli betre kjent med!

Transportmiddel

Ein vanlig busstur (taxi be) i Madagaskar er ein oppleving i seg sjølv. Setene var maks 30cm breie, og i midtgangen var det vipp opp seter. Så kvar gong nokon skulle av, måtte den som satt i midtgangen reise seg opp og gi plass for av-stigande. Høg lyd av musikk suste i lufta som litt meir enn bakgrunnsmusikk. Sniking i trafikken og råkjøring der det var mulig. Pengar blei sendt bak igjennom folkemengden til dei ansvarlige.

Me såg tre stykk kjøre forbi oss før me kom oss på ein sjølv. På den tida såg me folk som stod bakpå taxi- be`ane mens sjåføren kjørte, sidan det var heilt fullt. Som du sikkert skjønar er ikkje taxi- be àne alt for store, men kjører ofte. Dette er transportmiddelet som me skal bruke framover. 

Basketball på kveldstid

Me joyna tre gassarar. Dei var ganske låge, og me ganske høge. Det er ikkje tull når eg seie at me måtte bøya oss til knehøyde for å ha ein sjangs til å få fatt i ballen. Men raske var dei og, og teknikken hadde dei på plass, så me fekk verkelig kjørt oss.. Det vart mykje latter fra begge kantar. Sjølv om me ikkje forstod så masse, klarte me å ha ein grei komunikasjon og forstod at dei ville spela igjen dagen etter.


Nokon andre som spelte på dagtid. Baskettballbanen er i god bruk.